Vi barna ble stadig satt i sving. Sånn var det. Vi slapp ikke unna selv om vi var en halv meter kortere mennesker enn de andre. Vi pusset som helter og skrelte poteter til vannblemmene poppet frem. Henting av juletre, og julepynting hørte også med. Men ikke før lille julaften. Jeg pynter og setter opp tre langt tid før lillejulaften nå, men jeg tror jeg opplevde feiringen mer høytidelige da jeg feiret jul på landet hos mormor og morfar. Det var noe andektig over det å vente helt til lillejulaften.
Vi var samlet mange i ulike aldre. Minst 10 hver jul med litt variasjoner. Sannsynligvis er det noe av det jeg har satt mest pris på i oppveksten min. Flere generasjoner samlet og de av søskenbarna som fulgte med dem som var samlet der. Vi gledet oss til selveste julekvelden, men det var ikke den vi gledet oss mest til.
På første juledag samlet hele slekten på mamma sin side seg på Austebakken og hadde det som virkelig var julen for oss. Det er den kvelden jeg vil fortelle om her. Det største familiebesøket en kunne tenke seg der alle skulle være sammen til dagen etter. Det aller beste døgnet i hele året.
Vi spiste en lang middag på første juledag også(her gikk storparten av potetene til). Den var mye mindre kjedelig enn julemiddagen dagen før. Vi var over 30 samlet og det foregikk ikke i ro og mak. Er man født inn i vår slekt så er man flasket opp på kakling på høyt nivå. Vi satt hele gjengen stablet i en stue og stemningen var alltid høy. Adjektivhistorie var i mange år en slager og er forøvrig en aktivitet som fenger alle aldre om man skulle lure på å snike inn noe underholdning under en langtekkelig matseanse.
I starten (altså da jeg har minner fra det - mulig det har vart lenge før det) hadde vi hele feiringen i mormorhuset som hadde to stuer. De voksne satt i den ene og vi barna oppholdt oss i andre enden, eller hinn enden som stuen faktisk het. Her var vi kreative, laget sketsjer som vi til slutt fremførte til de voksne. Like stor stas hvert år. Ingen ønsket at dagen skulle bli over og ofte så gjorde den det heller ikke. (Hvert år prøvde jeg å døgne, men til min store frustrasjon sovnet jeg alltid før de andre.).
Da vi ble eldre bygget onkelen min seg et hus og «ungene» fikk være i det gamle, mens den eldre generasjonen flyttet feiringen i nytt hus. I gamlehuset laget vi julefilmer og de aller fleste har blitt foreviget i et eller annet julemysterie vi har spilt inn. Heldigvis er mye tatt vare på, så nå har jeg tenkt å fordype meg i gamle julefilmer og mimre skikkelig.
Det gleder jeg meg til!
 |
| Dagens kalendergave 💚 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar