Jeg leste boken i sommer. Den måtte leses da. Da det ennå var lyst om nettene og snøen var langt borte. I dag måtte jeg møte frykten på mange områder. På inspeksjonsrundene mine aulet det med dem. Ungene løp og dro meg bort til alle snømennen de hadde rullet sammen på meget kort tid. Skrekk og gru!
Man skulle tro det holdt at adrenalinet hadde nådd toppen FØR jeg hadde kommet på jobb? Den lille røde bilen klamret seg på veien og klarte nesten ikke slippe løs hendene til den skjelvende føreren da hun slengte den inn på skoleplassen som på ingen måte var brøytet. At skrekken satt i da føreren skulle hjem igjen, behøver vi ikke snakke om. Hun hadde nemlig store planer om å ta buss, finne andre sjåfører med andre biler enn sin egen blikkboks, eller bare bli på jobb. Etter mye om og men satte hun seg i bilen og kjørte rett hjem. Det tok seks minutter lenger enn det pleier. Takk og lov at hun hadde ventet SÅ lenge. Det hele var et rent mareritt! Sukk...
Nå er det bare sovingen igjen. Spørs om DET går.
Takk igjen, Jo Nesbø!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar