Jeg husket at jeg hadde lignende mareritt da jeg var tenåring og også da jeg var ca på samme alder som hun er nå. Jeg pratet så fort jeg kunne med fingertuppene mine og fant til og med en link der det stod forklart litt om hva det var. Søvnparalyse. For de av dere som ikke har opplevd det vil jeg bare si at dere ikke har gått glipp av noe. Det er skummelt, veldig ubehagelig og kjennes helt ekte ut.
For de av dere som ikke aner hva jeg snakker om har jeg funnet dette om det på Wikipedia:
Søvnparalyse, også kalt og søvnlammelse, er en tilstand med midlertidig, total eller delvis lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn. Anfallet kan også medføre syns- og hørselshallusinasjoner.
Etter en stund var hun mye roligere og takket meg for at jeg er mammaen hennes. Jeg tror ikke det var fordi jeg hadde opplevd lignende ting. Jeg tror heller ikke det var fordi jeg fant en link med forklaringer. Jeg er ganske sikker på at det var bare fordi jeg er mammaen og er tilgjengelig når hun behøver det. For min egen del er det viktig for meg å kunne være nettopp det. I mangel på min egen mor vet jeg så godt hvordan det er å ikke ha det.
Rett etter dukket det et bildeminne opp på telefonen min.
Det er en ønskeliste mamma hjalp den eldste avleggeren med den aller siste julen hun var her. Da var jeg 23 år. Altså to år yngre enn min eldste frøken er nå. Jeg kjente det stakk litt ekstra i hjertet. Vi ante ingenting om at det var den siste julen. At dette ble den aller siste ønskelisten hun fikk være med å lage sammen med barnebarnet sitt. At hun aldri skulle få treffe det lille frøet som ble født sommeren etter.
Vi må ta vare på hverandre og sette pris på dem vi har rundt oss. Vi vet ingenting om morgendagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar