Etter pressekonferansen i går røk drømmen om julebord og andre artige ting som var planlagt av kreti og pleti i ukene fremover. Jeg sovnet til det nye gule nivået skolene ble satt til i vår kommune sent i går og våknet i villrede. Rart hvor fort man glemmer ting? Hvordan var det egentlig? Hvilke kohorter kan være med hvem og hvordan blir det nå med juleforestillinger og annet knask og julegøy?
Jeg kunne ikke annet gjøre enn å hive på meg julehårbøyle, trekke pusten skikkelig dypt ned i lungene og hive meg ut i dagen. Sånn som man har gjort hver eneste gang det kommer flygende overraskende og mindre overraskende omveltninger på hele skolehverdagen. Det er ikke annet å gjøre. Jul blir det uansett! Det gjelder å prøve å holde humøret litt svevende så ikke alt krasjlander.
Jeg håper viruset holder seg unna meg i alle fall frem til eksamen er levert! Bindmunnene er funnet frem for lenge siden og nå gjelder det å manøvrere seg riktig frem i jungelen av rare lover og regler som hele tiden dukker opp.
Familien min har virkelig vært gode på å holde kontakten på digitale dippedutter gjennom stort sett hele pandemien. Vi har hatt en pause siden før sommeren. Ironien er vel tilstede da første kafé var invitert til i dag. Jeg vet ikke hvem som var så framsynt at man visste at vi igjen ville ha restriksjoner oppunder ørene da de digitale kafedørene åpnet igjen. Det passet i alle fall perfekt. En stor og fin bukett av slekten dukket opp. Hjelpe meg så glad jeg er i dem! Heldigvis er det ikke så lenge til jeg får treffe dem igjen! Første møte er kafé om en uke.
Kanskje flere skulle blåst støv av digitale kosemøter når nærkontaktene atter en gang skal skrenkes inn?
Jeg anbefaler det alle fall!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar