Da jeg var liten var det små og enkle gaver som regjerte. Jeg fikk en walkman da jeg var 13. Det husker jeg godt. Det var veldig stort for meg og jeg husker jeg satt og sang høyt med høretelefonene på. Likevel husker jeg at jeg gråt den kvelden da alle gavene var åpnet. Ikke fordi det var tomt, men fordi det var for mye. For mye av noe jeg aldri helt har funnet ut hva er. Forventninger? Innfridde og eventuelt uinnfridde? Det var ikke skuffelse. Ikke i nærheten en gang. Mulig en slag overveldenhet? Det ble i alle fall for fullt og da rant det over. Etterpå var alt fint igjen.
Julen min var og er på ingen måte over på julaften. Da har den nesten bare startet! Julen har dessuten aldri handlet om gaver for meg. For meg handler det om venner og familie. Klemmer og lange samtaler. Unger man ikke har sett på lenge. Voksne men ikke har sett på lenge. Strør man litt god mat og drikke innimellom eller sammen med dette blir det stort sett alltid veldig bra.
En julegave i livet har utmerket seg helt spesielt og kjennes langt inn i hjerterøttene når jeg tenker på den. Det var julen i 1999. Den første julen uten mamma. Jeg aner ikke hvor jeg var eller hvordan den føltes. Det er helt borte for meg. Gaven jeg fikk var et klippekort på Nordhordlandsbroen. Jeg tror det koster 1200 kroner og var for meg på den tiden en svimlende sum. Som aleneforsørger var det mange ting som måtte prioriteres før et klippekort. Likevel var det ikke det som varmet mest. Det at flere i familien hadde gått sammen for å kjøpe det til meg betydde også at de ville at mine frøkner, den gamle bilen og jeg skulle komme på besøk. Det er gaven sin det.
Følelsen av det å høre til og være ønsket.
Følelsen av det å høre til og være ønsket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar