8. desember: Du grønne glitrende tre, hallo!

I høstferien var vi på hyttetur sammen med gode venner. Både små, store, firbeinte og en med vinger (faktisk).  En hyggelig gjeng i flere generasjoner samlet på en plass og vi var så heldige at vi fikk være med. Vi har fått være med flere ganger og virkelig nyter fjellet og selskapet fullt ut! Gode diskusjoner, god tid og god mat i vakker harmoni. 

Da vi kom opp dit ble det bemerket at det vokste et grantre på toppen av gresstaket og at det måtte fjernes. Jeg forbarmet meg over det stakkars dødsdømte treet og ønsket meg det med meg hjem. En dag etter en fjelltur lå det ved hytteveggen og ventet på meg. Sikkert så lykkelig som et grantre kan bli over at det har blitt reddet. Glad og fornøyd la det  seg fint i baksetet og holdt seg både helt rolig og helt stille helt til den grønne bilen satte de fire hjulene sine i riktig retning og rullet hjemover. 

Vel hjemme bodde det noen dager på altanen, fremdeles helt stille. En dag klarte den ikke mer og ropte ganske høyt at den behøvde både mat og omsorg. Verken mannen min eller jeg var vanskelige å be. Vi dro avgårde og fant et sted den kunne stå og gav den vann til å drikke. Lenge synes den det var mer en nok. Helt til i dag. I dag ville den pyntes med lys. Og det ble den. 

Ble den ikke vakker?