De litt større presangene er tiltenkt de helt nærmeste og påfører meg mye hodebry. Det bør være nyttig, ønsket og fornuftig på en gang. Vanligvis pleier jeg å ha kontrollen og oversikten. Overtaket også. I år har jeg mistet helt grepet. I alle fall overtaket.
Først oppdager jeg i sommer til min store forskrekkelse at min mann hadde kjøpt morgengave til meg da vi skulle feire bryllupet vårt. Jeg hadde ikke det. Den følelsen var snål og ganske fryktelig. Jeg innså raskt at jeg ikke ville klare å oppdrive noen form for gjennomtenkt gave på så kort tid, så slo det hele fra meg. Det fikk bli sånn. Bruden fikk gave. Ektemannen fikk ikke.
På andre søndag innadvent vandret vi rundt på et ganske fredelig senter og fant gjennomtenkte gaver og følte oss ganske flinke. Vi stresset ikke. Ikke var det mye folk og gavene vi fant var innenfor fornuftighetsskalaen. Alt var idyllisk og skrekkelig julete. Helt til jeg kom i fare for å spørre nissefar om han hadde kjøpt noe gave til meg. Jeg var helt overbevist om at han ikke hadde det. Så feil kan man ta. Han har tydeligvis overtatt gavestafettpinnen og har visst nå alltid kontroll og overtak i pakkesituasjoner. Jeg ble helt svett og kjente hjertet hoppet over noen slag. Hva i alle dager skal jeg gjøre?
For å gjøre det hele ekstra vanskelig blir min gode pakkekjøpende ektemann også 50 år i romjulen. Jeg har nok å henge fingrene i. Jeg tenker så det bobler glitter ut ørene.
Heldigvis har vi bare kommet til den 5. desember. Det er fremdeles ganske god tid!
Hvordan ligger du an?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar