Var det en barnehage på tur som skulle spise nisten sin der? Sånt kan vel i teorien hende, men jeg synes at akkurat denne kafeen var et snodig valg for sånt. Det tok meg overraskende mange minutter med tenking før jeg forstod hva det måtte være. Jeg reiste meg opp og åpnet døren for å se. Jo! De hadde nå kledd seg i hvite kjoler, holdt lys i hendene og hadde glitter i håret. Barna var der selvsagt for å markere Lucia-dagen for pasientene på huset og jeg var så heldig at det i dag inkluderte meg og!
Tidligere i uken har jeg vært litt trist over at jeg ville gå glipp av tradisjonen på jobb der førsteklassingene skrider frem i mørket med lysene sine og varmer hjerter.
Jeg forhørte meg om når og hvor de skulle vandre og gikk med bestemte skritt ned i matsalen som nå var dempet både i lys og lyd for anledningen. De vakre barnestemmene traff meg rett i hjertet der de kom syngende ned trappene før de tok flere runder rundt i lokalet. Vers etter vers ble sunget. Lucia-sangen, Vi tenner våre lykter og Snømannen Kalle stod på repertoaret. De gledet en musikklærers sjel med å ha øvd inn flere vers på hver sang. Barn har nemlig stor kapasitet til å innlære tekst noe de voksne i denne barnehagen helt tydelig visste. Kjeven min ristet og tårene trillet. Sorg, savn og glede på en gang ble mye for meg når jeg ikke engang var forberedt! De tindrende øynene og de klare stemmene lyste i alle fall opp både hjertet, rommet og hele desember for meg.
Så flaks kan man ha!
 |
| Dagens kalendergave skjønte jeg først ikke noe av. Hadde jeg fått en katteleke? |
 |
| Etter en stund klarte jeg å åpne den, der bodde to små padder! 💚 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar