Vi feiret alltid på landet hos mormor og morfar. I det herrens år 1998, seks år etter morfar var død, sa mormor til sine barn at nå synes hun de var store nok til å feire julen for seg selv. Da var mamma 46 år og jeg var 23. Det kan veldig godt hende at det var på høy tid. Jeg minnes den julen som fin. Litt færre mennesker enn vanlig, men absolutt godkjent. Selv om vi ikke hadde nypusset sølvtøy eller rullede duker på bordet så smakte maten jul og vi var sammen. En av de fineste gavene det året var at mamma skulle bli mormor igjen og alle hjerter gledet seg veldig til akkurat det.
Det ble bare denne julen mamma fikk arrangere selv. Hun fikk aldri møte sitt nye barnebarn. Under to måneder senere døde hun ganske plutselig og brått ble julen noen helt annet for oss som var igjen. I mange år var sorgen og savnet stort. Julen er en tid som er ekstra sår, men også ekstra fylt av kjærlighet. Den er som et forstørrelsesglass både på godt og vondt.
Da er det fint å høre til i en stor familie som gjør at jeg føler jeg har flere foreldre enn noen andre jeg kjenner i hele verden. De får meg alltid til å føle at jeg hører til. Den følelsen skal man ikke kimse av og jeg er vanvittig takknemlig for det. Den fungerer nemlig i både gode og onde dager.
Heldige meg! ❤️
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar